2.2.2022 kl. 19.00 høytidsmesse med lys velsignelse

5.2.2022 kl. 10.00 familiemesse

Festen for Herrens Fremstilling i tempelet

Festen «Herrens fremstilling i templet» den 2. februar, førti dager etter juledag, er forbundet med evangelisten Lukas‘ beretning om Jesu fremstilling i templet i Jerusalem (Luk 2,22-39). I denne beretningen er det helt klart Jesus snarere enn hans mor Maria som er sentrum for oppmerksomheten.

I henhold til Det gamle testamentets lovregler for rituell renhet (3.Mos 12,1-8) ble en kvinne regnet som uren i førti dager etter å ha født en sønn og i åtti dager etter å ha født en datter. Etter denne perioden skulle hun bringe til presten et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller to turtelduer eller dueunger hvis hun var fattig. «Han skal ofre det for Herrens åsyn og gjøre soning for henne. Da blir hun ren etter blødningen» (v.7).

I tillegg ble en førstefødt sønn regnet som å tilhøre Gud: «Du skal hellige alle førstefødte til meg. Alt det som kommer først fra mors liv i Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.» (2.Mos 13,2). Derfor måtte han bringes frem for Gud: «Da skal du bære frem for ham alt det som kommer først fra mors liv. Alt det første som fødes i buskapen din, og som er av hankjønn, hører Herren til.» (2.Mos 13,12) og løskjøpes med et offer i form av en pengegave: «Alt som kommer først fra mors liv, alle levende skapninger som de bærer frem for Herren, både mennesker og dyr, skal tilhøre deg. Men du skal la dem løse ut de førstefødte av mennesker og likeså av urene dyr. Når de er en måned gamle eller mer, skal du som fastsatt løsesum ta fem sekel sølv etter helligdommens vekt, hvor en sekel er tyve gera.» (4.Mos 18,15-16).

Som gode jøder fulgte Maria og Josef forskriftene i Moseloven, og evangeliet forteller at de tok med Jesus til templet førti dager etter hans fødsel. Dit brakte Maria det foreskrevne offeret som «renset» henne og samtidig løskjøpte hennes førstefødte. I templet møtte de den rettskafne og gudfryktige mannen Simeon, som ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Han tok Jesus i sine armer og brøt ut i lovsang, og denne Simeons lovsang (Nunc dimittis) synges hver kveld i dagens siste tidebønn.

kilde : katolsk.no