Det er faktisk over seksti år siden den første katolske messen igjen ble feiret i Moss etter reformasjonen. Etter krigen ble mange Polakker som var blitt tvangssendt til Norge under krigen, forlagt i en leir i Moss. Ikke alle reiste hjem, noen ble her og dannet den første stammen til menigheten i Moss. De første gudstjenester ble holdt i Speiderbrakken i Løkkegaten. En brakke som speidere hadde overtatt etter krigen for sine aktiviteter og leide ut. Pater Alfons Wysiecki fra St. Birgitta menighet i Fredrikstad var den første tilreisende prest som feiret messe i brakken. Han arbeidet ivrig for å få et eget sted. I 1953 kjøpte så Oslo Katolske Bispedømme (storsett av penger som var samlet i Amerika av en polsk mann som har bodd i Moss, Edward Rabinski og hans søster), Dyreveien 136 C. Huset var en halvannen etasjes enebolig og det ble innredet kapell og menighetssal. Biskop Mangers vigslet St. Mikaels kapell, som tilhørte St. Birgitta menighet i Fredrikstad. Etter tre år, pga. avstanden, katekese og at menigheten vokste trengte man et sted nærmere byen. Så i 1956 var Ryggeveien 24 til salgs. Den eiendommen var midt i blinken. Større hus, muligheter for utvidelse og flott tomt. Kapellet ble innredet og innviet. Det kom flyktninger fra leire ute i Europa, i 1956 kom ungarere, norske katolikker flyttet til byen, mange nordmenn som studerte eller arbeidet i utlandet kom hjem med katolske ektefeller. Menigheten utvidet seg, vokst opp, barn kom til religionsundervisning og fra begynnelsen av støttet menigheten St. Sunniva foreningen som var stiftet i 1955. St. Sunniva foreningen av de norske damer som var gift med polske menn, var den første stammen. Foreningen har hjulpet alle de årene gjennom basarer, utlodning for å vedlikeholde bygge.

Aktiviteten var ganske stor, særlig søndagsmessene var de fleste mest interesserte i. Fra begynnelsen av 60-årene til 1974 ansvarlig for kapellet var pastor Anton Taxt. Han bodde på 2. etasje av kapellet og sørget for å få kapellet utvidet, pusset opp og innredet også et menighetslokale.

I 1974 ble pater Johan J. van Vugt sogneprest i Fredrikstad med ansvaret for Moss. Sammen med St. Josephssøstrene forsøkte å få større aktivitetene utenom katekese.

I 1977 kom pater Jacob Boekema SM som prest til Fredrikstad også med ansvaret for Moss. I menigheten var da flere nasjonaliteter og det ble feiret messe både på ungarsk, kroatisk og vietnamesisk. I de årene kom mange vietnameserne, som tok på alvor ansvaret for kirken. Kapellet blir mer og mer selvstendig med eget menighetsråd, regnskap og etter hvert ansvar for driften.

I 1980 kom det to Carl Borromeus Søstrene: sr. Avita, som var menighetensassistent og sr. Gudulina. Da tok de ansvar for menigheten, søkte flere medlemmer som var ikke registrert enda, besøkte familier… da sr. Gudulina har reist hjem til Nederland, kom sr. Christin, men når hun har fylt 75 år reiste hun tilbake til hjemlandet. Deretter kom søster Ansgaria, som har flyttet til Hamar, mens til Moss kom sr. Mararetho, som har gjort mye særlig av det musikalske side, men hun ble syk å måtte tilbake til Nederland. I mellomtiden kom sr. Puline, som fortsatt jobber i menigheten, i 1995 kom sr. Agnes, deretter sr. Stefani og som sist men ikke minst kom sr. Adriani, de to siste utenom vanlig jobb i menigheten hjelper med religionsundervisning. Per i dag Carl Borromeus søstrene har det eneste klosteret på Jeløy i Moss. Vi takker alle søstrene for deres innsats i menighetens liv.

I 1983 etter p. Boekema kom OMI prester for å ta ansvar for menighetene i Østfold. Pater Famula OMI har begynt i 1980 i Halden og 1983 har overtatt Fredrikstad sammen med Moss. Kappellet måtte ombygges til større kirkerom, noen av leilighetene til menighetslokaler. Konfirmasjon og 1. kommunion har foregått i Fredrikstad. Fra 1986 begynte man i St. Mikael kapell, men etter hvert måtte man leie andre steder, hvis det var alt for trang. Etter pater Famula OMI kom det pater Kowal OMI og han var den første sognepresten i Moss. Fra 1. januar 1989 ble St. Mikael et selvstendig menighet, som omfattet katolikker i Østfold (Moss, Rygge, Råde, Våler og Hobøl) og Akershus (Vestby: Son og Hølen). Den 30. oktober 1989 ble pater Eugeniusz Machnica OMI utnevnt som sogneprest. I begynnelsen av 90-årene leide vi Jeløy kirke til konfirmasjoner og 1. Kommunion. Fra disse årene har vi begynt å delta aktiv i økumenisk samarbeid. Etter hvert kapellet på Ryggevien 24 var for trang, pastor Wæring var en av de, som påvirket litt at Moss måtte begynne å lete etter litt større plass.

Gleden var stor i St. Mikael menighet den 28. juli 1994, da overtok pater Machnica nøklene til bygget som var kjøpt og som skulle bli vår nye kirke. Banken, som det var før skulle gjøres om til kirken. Man kunne flytte slutten av året for å feire messe, 17. desember 1994, men til innvielse var det enda en del å gjøre. Dugnadsviljen mangles ikke og bankbygget var endret til kirken i nye sognepresters tid, p. Piotr Pisarek OMI overtatt i 1997 og på St. Mikaels dag, 29. september 1998 kunne vi innvie kirken, som ble foretatt av bp. Gerhard Schwenzer.

Fra 1. mai 2007 menigheten omfatter hele Vestby kommune.

Om kirkens utsmykning og interiør:

”Altertavlen” utført av Marek Sobocinski. Den forestiller ”Golgata” scenen, dvs. den Korsfestede Kristus og Maria og Johannes under korset. Messingrammer danner korsform og støtte til bronsefigurene.

Veggmaleriene på mesaninveggen utført av Ewa Maria Sobocinska og forestiller fem norske helgener: St. Halvard, St. Eystein, St. Olav, St. Sunniva og St. Torfinn – med sine attributter. I bakgrunnen er det plassert symbolske scener fra deres liv. Maleriene er utført i akryl teknikk.

Benkene i kirken og utstyret i koret: alterbord, sokkel til tabernaklet, døpefont, prestestol og stoler til prest og ministrantene er tegnet av Marek Sobocinski. Alterbordet er laget av bohusgranitt og inneholder relikvier av Hellig Olav. Utvendig er kirken dekorert med messing relieffer med navn og symboler tegnet og laget av Marek Sobocinski. De to menighetenskunstnere har stått bak det estetiske, som vi er takknemlig for.

Menighetsliv:

preges av kirkelivet: liturgi, diakoni (Caritas gruppe) og katekese er et felles ansvar i menigheten. Katolsk kristenliv og kultur bygger på kirkelig praksis, særlig Søndagsfeiringen.

Menighetslivet preges av mennesker med forskjellig bakgrunn og kultur. Det gjør kirkens mangfold. Det er menighetens oppgaver å ta vare på og fremme hver enkelts kultur og egenart, slik at det kommer alle til gode og beriker hele fellesskapet.

Menighetslivet bærer preg av å være et lite mindretall i samfunnet. Det gjør det lettere å bli kjent med hverandre og styrker samholdet.

Menighetens drift og forvaltning hviler ikke på det offentlige, men utelukkende på hvert enkelt medlem i menigheten. Ved frivillige bidragsordninger opprettholdes all kirkelig aktivitet. Det skjer i form av kirkebidrag og gaver ved spesielle anledninger. Det skjer i form av dugnad etter evne og krefter.