• Requiemmesse for avdøde Bogumelia, tordag kl. 11.00 I Rygge kapell
• Fredag 19.10. kl. 10.30 requiemmesse i St. Mikael kirke for avdøde Hien Van Nguyen, som døde 16.10 på Kalnes sykehus. R.I.P. Menigheten kondolerer familien.

 

• 16. Oktober messe på polsk kl. 19.00 ( 40-års minnedag år hl. Johannes Paul II ble valgt som Pave.) Deretter rosenkrans på polsk.

Wtorek 16 pazdziernika mija 40 rocznica jak nasz rodak zostal wybrany na Stolice Piotrowa. Z tej tookazji zapraszamy dzisiaj na godz. 19.00 na msze i rozaniec przy relikwiach sw. Jana Pawla II w kosciele pw. sw. Michala Archaniola w Moss.

• Foreldremøte for våre konfirmanter 25. oktober etter undervisning og messe kl. 20.00. Velkommen

zebranie dla rodzicow mlodziezy przygotowujacej sie do bierzmowania, w czwartek 25 pazdziernika o godz. 20.00, po religii i mszy z rozancem. Zapraszamy

 

les: Pavens brev til missjonssøndag:

HILSEN FRA HANS HELLIGHET, PAVE FRANS

FOR VERDENS MISJONSSØNDAG 2018

Sammen med unge, la oss bringe evangeliet til alle

Kjære unge mennesker, jeg vil gjerne reflektere med dere om oppdraget som vi har mottatt fra Kristus. Når jeg snakker til dere, henvender jeg meg samtidig til alle kristne som lever ut i Kirken, eventyret i deres liv som Guds barn. Det som inspirerer meg til å snakke med alle sammen gjennom denne samtalen med dere, er vissheten om at den kristne tro forblir ung når den står åpen for det oppdrag som Kristus overlater til oss. «Misjon revitaliserer tro» (Redemptoris Missio, 2), med ordene fra Johannes Paulus II, en pave som viste så stor kjærlighet og bekymring for unge mennesker. Synoden som skal holdes i Roma i oktober 2018, misjonsmåneden, gir oss en mulighet til å forstå i større grad i lys av tro hva Herren Jesus vil si til dere unge mennesker, og gjennom dere til alle kristne fellesskap.

Livet er et oppdrag

Hver mann og kvinne er kallet; det er grunnen til vårt liv på jorden. Å bli tiltrukket og bli sendt er to bevegelser som våre hjerter, spesielt når vi er unge, føles som indre krefter av kjærlighet; de holder løfte om vår fremtid og de gir retning til våre liv. Mer enn noen andre føler unge mennesker livets kraft som bryter inn over oss og tiltrekker oss. Å leve ut vårt ansvar for verden i glede er en stor utfordring. Jeg er godt klar over lys og skygger som ungdom møter i sine liv; når jeg tenker tilbake til min ungdom og min familie, husker jeg styrken av mitt håp for en bedre fremtid. Det faktum at vi ikke er i denne verden etter eget valg, gjør oss forståelse for at der er et initiativ som går foran oss og gjør at vi eksisterer. Hver og en av oss kalles for å reflektere over dette faktum: «Jeg har et oppdrag på denne jorden; det er grunnen til at jeg er her i denne verden «(Evangelii Gaudium, 273).

Vi forkynner Jesus Kristus

Kirken, ved å forkynne det hun fritt mottok (se 10: 8, Apg 3: 6), kan dele med dere unge mennesker veien og sannheten som gir mening til vårt liv på jorden. Jesus Kristus, som døde og oppsto for oss, appellerer til vår frihet og utfordrer oss til å søke, oppdage og forkynne budskapet om sannhet og oppfyllelse. Kjære unge mennesker, vær ikke redde for Kristus og hans kirke! For der finner vi skatten som fyller livet med glede. Jeg kan fortelle dere dette fra min egen erfaring: Takket være troen, fant jeg det sikre grunnlaget for mine drømmer og styrken til å realisere dem. Jeg har sett stor lidelse og fattigdom i ansiktene til så mange av våre brødre og søstre. Og likevel, for de som står ved Jesus, er ondskap et incitament til stadig større kjærlighet. Mange menn og kvinner og mange unge mennesker har gledelig ofret seg selv, til tider til martyrdom, av kjærlighet til evangeliet og tjeneste for sine brødre og søstre. Fra Jesu kors lærer vi den guddommelige logikken om selvoppofrelse (1 Kor 1: 17- 25) som en proklamasjon av evangeliet for verdens liv (jfr 3:16). Å bli satt i brann av Kristi kjærlighet er å bli forbrukt av den ilden, å vokse i forståelse ved dets lys og bli varmet av dets

kjærlighet (2 Kor 5:14). På veien til hellighet, som åpner oss for Guds enorme horisonter, inviterer jeg dere aldri til å slutte å undre: «Hva ville Kristus gjøre hvis han var på meg?»

Sende troen til jordens ender

Også dere, unge venner, som ved deres dåp er blitt levende lemmer av Kirken; sammen har vi mottatt oppdraget om å bringe evangeliet til alle. Du er på terskelen av livet. Å vokse i nåden av den tro som er gitt oss og styrket av kirkens sakramenter, ledes vi inn i den store strømmen av vitner som generasjon etter generasjon, gjør forfedrenes visdom og erfaring til vitnesbyrd og oppmuntring for dem som ser fremover. Og ungdommens friskhet og entusiasme blir en kilde til støtte og håp for dem som nærmer seg slutten av reisen. I denne blandingen av ulike stadier i livet, bygger Kirkens bro mellom generasjonene; vår tro på Gud og vår kjærlighet til nesten er en kilde til dyp enhet.

Denne overføringen av troen, hjertet av Kirkens oppdrag, kommer av kjærlighetens smittsomhet, hvor glede og entusiasme blir uttrykk for en nyfødt mening og oppfyllelse i livet. Spredningen av troen «ved tiltrekning» krever hjerter som er åpne og rettet mot kjærligheten. Det er ikke mulig å sette grenser for kjærligheten, for kjærlighet er sterk som død (se Ps 8: 6). Og den åpenheten genererer møte, vitne, proklamasjon; det genererer deltagelse i barmhjertighet med alle, også med dem langt borte fra troen, de som er likegyldige og kanskje til og med fiendtlig og imot den. Menneskelige, kulturelle og religiøse samfunn som er fremmede for Jesu evangelium og Kirkens sakramentale tilstedeværelse, representerer de ekstreme periferiene, «jordens ender», som Jesu disipler fra og med den første påske ble sendt til, med visshet om at deres Herre alltid er med dem (se M 28:20; Apg 1: 8). Dette er hva vi kaller missio ad gentes (misjon for folkeslagene). Den mest øde periferi av alt er hvor menneskeheten, som trenger Kristus, forblir likegyldig for troen eller viser hat for livets fylde i Gud. All materiell og åndelig fattigdom, enhver form for diskriminering mot våre brødre og søstre, er alltid en konsekvens av avvisningen av Gud og hans kjærlighet.

Bære vitnemål om kjærligheten

Jeg er takknemlig for alle kirkelige grupper som gjør det mulig for dere å få et personlig møte med Kristus som bor i hans kirke; i sognene, foreninger, bevegelser, i religiøse kommuniteter og de varierte uttrykkene for misjonstjenesten. Hvor mange unge finner i frivillig misjonsarbeid (volontører), en måte å tjene de «minste» av våre brødre og søstre (se Matt 25:40), fremme menneskelig verdighet og vitne om kjærlighetens glede og å være kristne! Disse kirkelige erfaringene utdanner og trener unge, ikke bare for profesjonell suksess, men også for å utvikle og fremme deres gudgitte gaver for bedre å tjene andre. Disse prisverdige former for midlertidig misjonær tjeneste er en fruktbar begynnelse, og gjennom yrkeskvalifikasjon kan de hjelpe dere med å bestemme dere for å gjøre en fullstendig gave av dere selv som misjonærer.

De pavelige misjonsorganisasjonene ble født av unge hjerter som et middel til å støtte evangeliets forkynnelse til alle nasjoner og dermed bidra til den menneskelige og kulturelle veksten til alle de som tørster etter kunnskap om sannheten. Bønnene og den materielle hjelpen som er gitt generøst og distribuert gjennom de pavelige oppdragsforeningene, gjør det mulig for Den hellige stol å sikre at de som er hjulpet i deres personlige behov, igjen kan vitne om evangeliet i deres daglige liv. Ingen er så dårlig at de ikke kan gi det de har, men først og fremst hva de er. La meg gjenta ordene til oppmuntring som jeg adresserte til de unge i Chile: «Aldri tro at du ikke har noe å tilby, eller at ingen trenger deg. Mange trenger deg. Tenk på det! Hver av dere, tenk i ditt hjerte; Mange mennesker trenger me .»(Møte med ungdom, Maipu Shrine, 17. januar 2018).

Kjære unge mennesker, oktober er misjonsmåneden, og vi vil holde (bispe)synoden viet til dere. Det vil være en ekstra anledning for å hjelpe oss til å bli misjonær disipler, enda mer lidenskapelig viet til Jesus og hans oppdrag, om å nå til alle jordens ender. Jeg ber Maria, Apostelens dronning, Den hellige Francis Xavier, Den hellige Thérèse av barnet Jesus og den salige Paolo Manna, om å gå i forbønn for oss alle sammen og bestandig å følge med oss.

Fra Vatikanet, 20. mai 2018, Pinsefesten

FRANS

English version:

MESSAGE OF HIS HOLINESS FRANCIS

FOR WORLD MISSION DAY 2018

Together with young people, let us bring the Gospel to all

Dear young people, I would like to reflect with you on the mission that we have received from Christ. In speaking to you, I also address all Christians who live out in the Church the adventure of their life as children of God. What leads me to speak to everyone through this conversation with you is the certainty that the Christian faith remains ever young when it is open to the mission that Christ entrusts to us. “Mission revitalizes faith” (Redemptoris Missio, 2), in the words of Saint John Paul II, a Pope who showed such great love and concern for young people.

The Synod to be held in Rome this coming October, the month of the missions, offers us an opportunity to understand more fully, in the light of faith, what the Lord Jesus wants to say to you young people, and, through you, to all Christian communities.

Life is a mission

Every man and woman is a mission; that is the reason for our life on this earth. To be attracted and to be sent are two movements that our hearts, especially when we are young, feel as interior forces of love; they hold out promise for our future and they give direction to our lives. More than anyone else, young people feel the power of life breaking in upon us and attracting us. To live out joyfully our responsibility for the world is a great challenge. I am well aware of lights and shadows of youth; when I think back to my youth and my family, I remember the strength of my hope for a better future. The fact that we are not in this world by our own choice makes us sense that there is an initiative that precedes us and makes us exist. Each one of us is called to reflect on this fact: “I am a mission on this Earth; that is the reason why I am here in this world” (Evangelii Gaudium, 273).

We proclaim Jesus Christ

The Church, by proclaiming what she freely received (cf. Mt 10:8; Acts 3:6), can share with you young people the way and truth which give meaning to our life on this earth. Jesus Christ, who died and rose for us, appeals to our freedom and challenges us to seek, discover and proclaim this message of truth and fulfilment. Dear young people, do not be afraid of Christ and his Church! For there we find the treasure that fills life with joy. I can tell you this from my own experience: thanks to faith, I found the sure foundation of my dreams and the strength to realize them. I have seen great suffering and poverty mar the faces of so many of our brothers and sisters. And yet, for those who stand by Jesus, evil is an incentive to ever greater love. Many men and women, and many young people, have generously sacrificed themselves, even at times to martyrdom, out of love for the Gospel and service to their brothers and sisters. From the cross of Jesus we learn the divine logic of self-sacrifice (cf. 1 Cor 1:17-25) as a proclamation of the Gospel for the life of the world (cf. Jn 3:16). To be set afire by the love of Christ is to be consumed by that fire, to grow in understanding by its light and to be warmed by its love (cf. 2 Cor 5:14). At the school of the saints, who open us to the vast horizons of God, I invite you never to stop wondering: “What would Christ do if he were in my place?”

Transmitting the faith to the ends of the earth

You too, young friends, by your baptism have become living members of the Church; together we have received the mission to bring the Gospel to everyone. You are at the threshold of life. To grow in the grace of the faith bestowed on us by the Church’s sacraments plunges us into that great stream of witnesses who, generation after generation, enable the wisdom and experience of older persons to become testimony and encouragement for those looking to the future. And the freshness and enthusiasm of the young makes them a source of support and hope for those nearing the end of their journey. In this blend of different stages in life, the mission of the Church bridges the generations; our faith in God and our love of neighbour are a source of profound unity.

This transmission of the faith, the heart of the Church’s mission, comes about by the infectiousness of love, where joy and enthusiasm become the expression of a newfound meaning and fulfilment in life. The spread of the faith “by attraction” calls for hearts that are open and expanded by love. It is not possible to place limits on love, for love is strong as death (cf. Song 8:6). And that expansion generates encounter, witness, proclamation; it generates sharing in charity with all those far from the faith, indifferent to it and perhaps even hostile and opposed to it. Human, cultural and religious settings still foreign to the Gospel of Jesus and to the sacramental presence of the Church represent the extreme peripheries, the “ends of the earth”, to which, ever since the first Easter, Jesus’ missionary disciples have been sent, with the certainty that their Lord is always with them (cf. Mt 28:20; Acts 1:8). This is what we call the missio ad gentes. The most desolate periphery of all is where mankind, in need of Christ, remains indifferent to the faith or shows hatred for the fullness of life in God. All material and spiritual poverty, every form of discrimination against our brothers and sisters, is always a consequence of the rejection of God and his love.

The ends of the earth, dear young people, nowadays are quite relative and always easily “navigable”. The digital world – the social networks that are so pervasive and readily available – dissolves borders, eliminates distances and reduces differences. Everything appears within reach, so close and immediate. And yet lacking the sincere gift of our lives, we could well have countless contacts but never share in a true communion of life. To share in the mission to the ends of the earth demands the gift of oneself in the vocation that God, who has placed us on this earth, chooses to give us (cf. Lk 9:23-25). I dare say that, for a young man or woman who wants to follow Christ, what is most essential is to seek, to discover and to persevere in his or her vocation.

Bearing witness to love

I am grateful to all those ecclesial groups that make it possible for you to have a personal encounter with Christ living in his Church: parishes, associations, movements, religious communities, and the varied expressions of missionary service. How many young people find in missionary volunteer work a way of serving the “least” of our brothers and sisters (cf. Mt 25:40), promoting human dignity and witnessing to the joy of love and of being Christians! These ecclesial experiences educate and train young people not only for professional success, but also for developing and fostering their God-given gifts in order better to serve others. These praiseworthy forms of temporary missionary service are a fruitful beginning and, through vocational discernment, they can help you to decide to make a complete gift of yourselves as missionaries.

The Pontifical Mission Societies were born of young hearts as a means of supporting the preaching of the Gospel to every nation and thus contributing to the human and cultural growth of all those who thirst for knowledge of the truth. The prayers and the material aid generously given and distributed through the Pontifical Mission Societies enable the Holy See to ensure that those who are helped in their personal needs can in turn bear witness to the Gospel in the circumstances of their daily lives. No one is so poor as to be unable to give what they have, but first and foremost what they are. Let me repeat the words of encouragement that I addressed to the young people of Chile: “Never think that you have nothing to offer, or that nobody needs you. Many people need you. Think about it! Each of you, think in your heart: many people need me” (Meeting with Young People, Maipu Shrine, 17 January 2018).

Dear young people, this coming October, the month of the missions, we will hold the Synod devoted to you. It will prove to be one more occasion to help us become missionary disciples, ever more passionately devoted to Jesus and his mission, to the ends of the earth. I ask Mary, Queen of the Apostles, Saint Francis Xavier, Saint Thérèse of the Child Jesus and Blessed Paolo Manna to intercede for all of us and to accompany us always.

From the Vatican, 20 May 2018, Solemnity of Pentecost

FRANCIS

© Copyright – Libreria Editrice Vaticana

LOADING…