Søndag, 1/11 Allehelgensdag
kl. 10.00 Pontifikalmesse. Bispevisitas avsluttes
kl. 16.00 messe på engelsk
Mandag, 2/11 Allesjelersdag
kl. 11.00 messe for avdøde, besøk til Jeløy kirkegård
kl. 18.00 rosenkrans og messe for de avdøde
Tirsdag, 3/11 kl. 11.00 messe
Onsdag, 4/11 kl. 11.00 messe: Den hellige Karl Borromeus
Torsdag, 5/11 kl. 18.00 tilbedelse av Det hl. Sakrament
kl. 18.30 rosenkrans for de avdøde
kl. 19.00 messe
Fredag, 6/11 kl. 18.00 tilbedelse av Det hl. Sakrament
kl. 18.30 andakt til Jesu hl. hjerte
kl. 19.00 messe
Lørdag, 7/11 kl. 12.00 familiemesse på polsk
kl. 16.00 messe
kl. 18.00 messe på kroatisk
Søndag, 8/11 kl. 10.00 høymesse: 32. søndag i det alminnelige kirkeår
kl. 11.30 messe på vietnamesisk
Bønnen for de avdøde
De eskatologiske begivenheter har – ikke bare en individuell – men også en sosial dimensjon. De er en del av menneskehetens felles skjebnefellesskap. Vi tilhører et hellig samfunn som spenner over himmel og jord med Kristus som sentrum. Et samfunnsliv krever samfunnstjeneste. Lemmene på Kristi kirkelegeme må vise solidaritet mot hverandre. Beredvillig tjeneste må være parolen for alt samfunnsliv. Vi kan be og lese messer for en person (som kanskje finner seg i en krise) her på jorden. Vi kan tjene hverandre med bønn og messe også utover livets jordiske dimensjon. Denne tjeneste skulle vi yte – ikke minst ved tanke på at de avdøde lutres passivt, altså uten egen aktivitet.
Hvordan Gud lar bønnen komme de henfarne til hjelp, vet vi ikke. Det kan neppe dreie seg om forkortelse av tid, muligens handler det om en forminskelse av smertefull intensitet. Dette forblir et mysterium, på samme måte som det også forblir en hemmelighet hvordan Gud hjelper våre medmennesker her på jorden som vi ber for. Vi vet at vi alltid blir bønnhørt når vi ber for nesten, men hvordan erfarer vi sjelden. Det vi vet er – som tidligere nevnt – at bønnen for de avdøde var vanlig både i det gamle Israel og i urkirken.
Bønnen har også en pastoral betydning: Når vi ber og lar lese messe for dem som har gått forut for oss inn i evigheten, blir vi oss enheten i de helliges samfunn sterkere bevisst; vi tar ikke noen egentlig avskjed med dem som sovner inn i Jesu navn. Bønnen minner oss om at det ikke finnes hermetiske skott mellom himmel og jord. Den gjør oss bevisst at de er med oss og vi med dem.
Purgatoriet – sjærsilden
Hvor kommer så purgatoriet inn i det eskatologiske billede? Vi finner det etter den særskilte dom som en mellomtilstand mellom det jordiske liv og den himmelske salighet.
La meg først få trappe ned noen fordommer: Skal vi få en anelse om hva purgatoriet innebærer, må vi først kvitte oss med de frodige folkefantasier som finner sine nedslag i visjonsdiktningen og i den middelalderske bildende kunst. Her fremstilles gjerne purgatoriet som et gigantisk torturkammer, ja, faktisk som en miniutgave av svarteste helvete. Sadistiske tendenser og fortrengte lyster får her boltre seg fritt. Vi får inntrykk av at en grusom gud skapte purgatoriet for å få en siste sjanse til å straffe det syndige mennesket før det går inn i den himmelske beskuelse. Det er vel ut fra et slikt karikert gudsbillede at det kun blir en gradsforskjell mellom pinslene i helvete og de i purgatoriet. Det norske ordet skjærsilden er også egnet til å gi gale assosiasjoner: Man tenker på mennesker som skjæres og brennes. Ordet står opprinnelig for noe som er «rent og skjært», og ilden er symbolsk ment. Vi foretrekker derfor å bruke ordet purgatorium som kan oversettes med renselsestilstand.
Det er viktig å være klar over at de fleste falske forestillinger om purgatoriet er grums fra folkedypet, som intet har å gjøre med kirkens lære om renselsestilstanden. Vi skal se at kirkens lære om purgatoriet er ytterst nøktern og sparsommelig. På Tridentinerkonsilet ble det i 1563 kun sagt: «Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem. Derfor formaner vi biskopene at de skal sørge for den sunne lære om purgatoriet – slik den er blitt oss overlevert av kirkefedrene og konsilene – blir trodd, fastholdt, lært og forkynt overalt. …»
La oss summere opp punktene i denne teksten.
Mellom det himmelske og det jordiske finnes en rensende tilstand.
De som befinner seg der, blir hjulpet av de gjenlevendes bønner, … ved at messen blir lest for dem.
Det er alt som blir sagt av dogmatisk karakter. Så følger noen pastorale formaninger:
Biskopene skal sørge for at denne lære holdes levende blant de troende.
De skal advare mot all forkynnelse som pirrer nysgjerrigheten og fremmer overtro.
I denne teksten nevnes verken «ild som brenner» eller «orm som gnager.» Det tales i det hele tatt ikke om noen form for fysisk eller psykisk smerte.
